Den første vellykkede ekspedisjonen  ned Merevari elven, Venezuela. Den 660 km lange kano ekspedisjonen fra starten av elva til Entre Rios varte i over 5 uker. Ekspedisjonen fant sted i en av verdens minst utforskede regnskoger.

Etter lange forberedelser sitter vi endelig på flyet til Venezuela, med hjertet av Amazonas som endelig destinasjon. Etter 14 måneder med planlegging , og gjennom gode kontakter i Tyskland med forgreninger til Venezuela hadde vi greid det ingen trodde var mulig. Vi er på vei til den mest uberørte jungelen i verden, der selv ikke myndighetene i Venezuela bestemmer hvem som får lov til å reise inn.

Foran oss lå Yekuana- og Sanema-indianernes vel voktende og hemmelighetsfulle rike. Ekspedisjonsmottoet; forvent alltid det uventede kom som kastet på oss allerede i etter landing på flyplassen i Caracas. En småkorrupt toller med dype lommer stoppet sekkene med de sammenleggbare kanoene i. Vi ble avkrevd importavgift og moms. Et hvert forsøk på å forklare at dette er personlig bagasje som vi skal bruke på en ekspedisjon er nytteløs. Fem dager med forhandlinger og 1 000 dollar fattigere får vi endelig ut kanoene - og kan reise videre.

Vi flyr med rutefly til Ciudad Bolivar der slutter all kommersiell transport. Avstanden herfra til Canaricuni, en liten landsby der vi skulle starte ekspedisjonen er så stor at vi måtte ha to fly. Passasjerer i det ene og et transportfly med drivstoff slik at begge flyene kommer seg ut igjen av jungelen. Om ettermiddagen, etter flere timer sammenkrøpet i flyet legger piloten flyet i en halsbrekkende 45 graders sving og stuper ned. Vi deiser i bakken og bråstopper, og forstår at piloten faktisk er like glad i livet som oss.

I det vi åpner flydørene blir vi møtt av et hundretalls indianere. Vi er ventet - og hele landsbyen har møtt fram for å ta imot oss rare, hvite menn. Flyene som har tatt oss med inn i eventyret letter, og vi er alene. Nå er det ingen vei tilbake. En av indianerne, Mathias Fortunate, kan litt spansk, vi kommunisere med ham etter beste evne. Han kan fortelle om en amerikansk ekspedisjon som kom til Canaricuri for to år siden, og som skulle padle ned Merevari-elven - men som gav opp allerede i jungelen , på vei til elven. Fortunate mener det er like bra - for elven er ikke mulig å padle, ingen har gjort det før. Ikke en gang Indianerne.

Spørsmålet om kanoene kommer endelig. Stolte tømmer vi de sammenleggbare Ally kanoene ut av sekkene. En haug med aluminiumsrør blir satt sammen og trukket med en PVC duk. Jepp, her er kanoen. Indianerne lo ristet på hodet og gikk. Med denne kommer vi ikke langt, mener de. Vi ser på hverandre med en gryende usikkerhet i blikket, dette er det vi har, og disse kanoen skal frakte oss ned elven. Vi har testet kanoene under svært tøffe forhold i Ottaelva og Sjoa, kan det være så mye verre her?

Neste dag blir vi ble vekket av en brennende sol som jaget bort de siste restene av mørket, og indianere som står utålmodig og venter på oss. På grunn av forsinkelsen i tollen har vi bedt fem av dem om å hjelpe oss å bære utstyret (320kg) gjennom jungelen - denne ca 70 kilometer lange ferden fram til Merevari-elven. Men når vi ser de spinkle, små kroppene - og de store oppakningene - tenker vi at dette aldri kan gå bra.

Regnskogen har alle fire årstiden på en gang, alt vokser opp, blomstrer,dør og faller til bakken. Vi vasser i løv, gjørmete elver og klatrerer over nedfalne trær. Det alltid noe som biter - maur, blodigler i elvene, mygg og bier.

En indianer hever stemmen, og peker, vi følger med i spenning, en stor rød slange smyger seg sakte gjennom løvlaget og inn i en gammel rot. Mørket faller fort på, klokken 18 går solen ned og ti minutter etterpå er det totalt mørke. Vi slår leir, rigger opp hengekøyene med myggnetting og sovner.

Den første natten erfarte vi hvorfor det ble kalt regnskog. Lynet blindet oss selv om øynene var igjen, og tordenskrallene og vinden fikk hengekøyene til å gynge mer enn vi likte. Himmelen åpner seg og enorme mengder vann skyller over oss. Alt utstyret blir vått, og vått skal det også forbli resten av turen.

Etter 68 kilometer og fire dagers maraton når vi, med indianerne i spissen, Yerichaña, opprinnelsen til Merevari-elven. Vi har alle vært på ekspedisjoner før, men de siste dagene er det tøffeste noen av oss har vært gjennom. Indianerne er et stolt folkeslag og har nok gjort det de kunne for å vise oss at selv om de er små, kan de bære mer og gå fortere i jungelen enn oss. Vi takket indianerne for hjelpen, ser at de snur og forsvinner lydløst inn i jungelen igjen.

Etter en natt med lite søvn setter vi sammen kanoene våre, og begynner å laste ombord utstyret. Elven starter rolig med lite vann, men om ettermiddagen går elven fortere, og plutselig får vi høre den velkjente lyden av kraftige stryk. Vi padler fram og ser et langt stryk med store steiner som lager strømmer inn mot døende trær som henger halvt over og halvt under vann. Velter du her er mulighetene små for å greie seg.

Vi hugger oss inn i jungelen på elvebredden og stopper for natta. En 15 cm skorpion blir delt i to etter møtet macheten til Rune, en stor tarantell blir kostet på elven med en åre. Om natten blir alt levende i jungelen, vi blir liggende å høre på lydene. En stor mørk skikkelse stryker langs myggnettingen, jeg holder pusten, det er stummende mørke, en hand klamrer seg til pistolen. Dyret grynter, det er et villsvin, jeg pustet lettet ut, og omsider grep søvnen meg.

Vårt første stryk var umulig å padle, vi var begynt det vi senere kom til å kalle «White Water Weeks». Machetene ble slipt, vi å hugget oss vei i jungelen rundt stryket og måtte bære 320 kilo utstyr i flere vendinger. Når kvelden kom hadde vi bare klart å forflytte oss en kilometer. De neste dagene blir like, tid og distanse er blitt våre fiender, de er i ferd med å slå oss. Vi ligger langt etter tidsskjema.

Etter dager med sammenhengende stryk går det opp for oss hva indianerne mente med at elven ikke er mulig å padle. Vi betraktet nå elven som vår farligste motstander og vår beste venn, den kunne knuse oss, eller bringe oss ut av jungelen.

Frådende vannmassene tvinger oss til elvebredden. Vi har intet valg, og går på land for å rekognosere. Etter noen minutter hører jeg Rune rope: MEDISINBAG, MEDISINBAG! Jeg hører på stemmen at noe er alvorlig galt, river med meg medisinbagen og legger på sprang nedover langs elvebredden. Der ser jeg Bjørn sitte på en sten, Rune på kne foran han. Slangebitt i hånden! roper Rune.

Jeg begynner å rive opp medisinbagen, mens jeg springer de siste meterne. Jeg finner raskt frem to tabletter prednisolon og gir til Bjørn, han er kald og rolig. Gerd er allerede i gang med å hogge plass til en hengekøy. Vi henger den slakt opp slik at Bjørn sitter i køya og får holde handen så langt ned som mulig

Det har gått 15 minutter, Bjørn blir blekere, armen begynner å visne. Dette tegner ikke bra, infusjonsveske, adrenalin og morfinampuller blir gjort klar. Gert var i ferd med å rigge opp radioen, etter en rask kikk på GPS'n og kartet fant vi ut at det ikke nyttet. Intet helikopter hadde stor nok rekkevidde til å nå oss. Vi var overlatt til oss selv, nå måtte vi greie oss med den medisinen vi hadde med fra Norge.

Slangebitt var en av risikoene som vi alle viste var der, og som vi hadde akseptert, men håpet på å slippe. Bjørn hadde glidd og tatt seg for i en gren, der lå det en slange. Puls, pupiller og følelsene oppover armen ble konstant overvåket. Han blir overvåker på skift hele natten. Ut på morgenkvisten forstår vi at Bjørn har klart seg. Han er fortsatt litt kraftløs i høyre arm, men innstilt på å padle videre. Medisinen har åpenbart gjort sin virkning, og vi er svært glade.

Vi er nå 185 kilometer etter skjema, runder en sving blir vi møtt av en brølende foss. TIL LAND brøler vi til Rune og Gert, vi er lang ute i elven, vi padler febrilsk mot land, strømmen er i ferd med å slippe taket, plutselig kaster en virvel fronten på kanoen ut i hovedstrømmen igjen. Vi er på vei sidelengs i fossen. Fossen deler seg i to og i midten er det en øy. Vi ligger nå midt i hovedstrømmen, og vår eneste mulighet til å overleve er å styre mot øya. Vi må ha større fart enn strømmen, slik at vi har styring. Det er ikke mange meterne til fossen. Vi padler for livet. Vi må rett frem og ikke til noen av sidene.

I det Bjørn , som sitter bak og styrer , svinger kanoen litt til høyre mot øya brøler han; PADLE, !!!!! PADLE !!!!! PADLE !!!!!!!. Ordene fortonet seg som en blanding mellom en ordre og en bønn, vi legger de siste kreftene til, kjenner at strømmen er i ferd med å slippe taket, og braser inn i steinura på øya. Vi kommer oss ut av kanoen, sikrer utstyret, og konstaterer at kanoen hadde fått en kraftig flenge i baugen, men vi skal definitivt ikke padle herifra.

Rune og Gert har klart å unngå strømmen, og står nå inne ved elvebredden og ser urolig på oss. Eneste mulighet å komme seg fra øya er å prøve å få et tau fra nedsiden av øya, midt mellom fossene , og over på elvebredden under fossen. Høgdeforskjellen er så stor at her bør vi greie å komme oss over uten å komme ned i strømmen. Vi pakker frem klatretau, seler og sikringsutstyr, og gir tegn til Rune og Gert om å gå rundt fossen og komme på nedsiden. Mens de bruker dagen til å hugge seg gjennom jungelen og få utstyret ned forbereder vi oss.

Etter flere mislykkede forsøk, der vanndrevet drar tauet ned i fossen, holder vi på å gi opp. Men plutselig ser vi fiskestanga. Vi tar av spolen med sen, fester en sten i enden og kaster. Det lykkes! Gert tar senen, vi knytter tauet i den og får dratt tauet over. Nå er det bare å heise utstyret over og rappellere over til den andre siden.

Slitet har begynt å tære på kreftene, og hittil har vi bare spist 90 gram kornblanding til frokost, 90 gram til lunch og frysetørret suppe til kvelds. Nå har urinstinktet våknet i oss, alt kjøtt vi får tak i putter i suppen, enten det er krokodille, maursluker, rotter, fugler eller fisk. Vi har begynt å merke at kroppen mangler natrium, magnesium, kalsium, hydrogen , karbonat, sulfat og silisium. Dette er normale mineraler som finnes i vann, men her er bare «svart» vann uten mineraler.

Vi ser Indianere langs elvebredden, vi padler inn, de virker reserverte, men nysgjerrige. Vi er tydeligvis de første hvite mennesker de har sett, for de napper oss i håret på armer, bein og brystkasse, og syns åpenbart at dette er svært merkelig. De kommuniserer delvis med snakking og delvis med hvining og smatting, og vi forstår ingenting. Kanoene og alt utstyret er også av stor interesse, en av indianerne trykker fingeren mot den myke duken, så kommer tre smatt og et hvin.

Vi har mye å ta igjen, men elven har flatet ut og vi tilbakelegger opp til 70 kilometer om dagen, solen svir nådeløst på armer og bein, varmen gjør oss mindre oppmerksomme. Etter en sving begynner vi det vi tror er et lite stryk. Først når vi kommer ned i stryket ser vi slutten, og stivner. Elven blir smalere, og farten øker, store steiner lager virvler og strømmer, kanoene blir kastet fra side til side. Rune og Gert mister kontrollen, og går skjevt inn i den siste valsen. Kanoen blir dratt ned, vi ser bare hvitt vann , med et blir de spyttet ut igjen, kanoen blir krøllet rundt en sten, Rune og Gert flyter i det hvite elvevannet.

Nå er det vår tur, igjen hører jeg Bjørn rope: PADLE! PADLE! PADLE! Vi kom rett på valsen, fremste delen av kanoen er dekt av frådende vann, årene gikk som propeller, jeg følte at jeg pisket luft, brått fikk jeg mer kraft i åretakene og vi hadde greid det, vi var på vei ut av styrket uten å velte.

Gert ligger på en sten midt i elven. Vi kan se på ansiktsuttrykket at han har storte smerter, men tommelen kommer opp, alt ok. Lenger ned i elven flyter deler av kanoen og resten av utstyret. Vi sanker så mye som mulig, og får hentet Gert opp i vår kano. Blåmerkene over hele kroppen avslører at han har fått hard medfart, men ingen ting er brukket heldigvis.

Gert er mest opptatt av kanoen, og med fortvilelse i blikket ser han på den knekte og ødelagte kanoen. Jeg prøver å berolige ham med å si; «No problems Gert, we norwegians are great shipsbuilders, you know», han smilte. Det var ikke første gangen han hadde hørt det på turen.

Aluminiumsrørene har fått en rekke brudd, og det var store flenger i duken. Rørene skjøtet vi med å stikke seige kvister med den rette «buen og vinkelen» inn i rørene, duken lappet og limte vi. Resten av utstyret ble gjennomgått, det hadde fått mye juling, noe var forsvunnet og noe var ødelagt, deriblant radioen. Vi var nå totalt uten kommunikasjon med omverdenen.

Etter noen timers reparasjonsarbeid kan kanoen igjen settes på vannet. Fem kilo tyngre enn vår, men fullstendig brukbar. Enda en gang hadde vi klart oss, og seiret over elvenes enorme krefter.

I en lysningen langs elvebredden ser vi «dogout'er» . Vi strekker armene i været, «Yes», vi i mål. Her i denne lille indianerlandsbyen håper vi å få bo de neste 6 dagene til flyet kommer, dette har vi sett fram til. Indianerne tar godt imot oss, og er vennlige, men gleden viser seg likevel å være kortvarig. For, det som en gang har vært landingsplass for fly, har nå blitt en bananplantasje!

Kartet viser en værvarslingsstasjon nede ved elven 240 kilometer lenger mot nord. Vi må komme oss dit, for å få omdirigert det flyet vi allerede har betalt for, og som skal hente oss.

Senere på kvelden får vi være med indianerne på jakt. Det er ikke enkelt å få tillatelse, men etter mange interne og intense diskusjoner får vi endelig klarsignal. Kvelden kommer, mørket faller på og jungelen våkner til liv. Gert tør ikke være med og formaner oss om å være forsiktige. Vi må ikke under noen omstendighet gi pistolene til indianerne. En hvit mann er ikke så mye verdt her, spesielt ikke mot skytevåpen og annet utstyr som frister, mener Gert.

Vi skal på nattlig krokodillejakt. Dette blir vår første padletur i en «dogout», og spenningen er til å ta og føle på. Jeg har pistolen min i skulderhylster så jeg kan rekke den med begge hendene. Kanoen er tung å padle men beveger seg lydløst i vannet. Etter en halv times tid hører vi plutselig et plask, hodelyktene blir rettet mot lyden, og vi får øye på to røde øyne. Bjørn løsner sikring og fyrer av. Han treffer, men skuddet er tydeligvis ikke umiddelbart dødbringende. Krokodillen dukker under og forsvinner. Vi venter med håp på at krokodillen skal flyte opp, men uten hell.

Plutselig blir vi klar over at vi er i ferd med å synke. Det er bare et par centimeter som skiller elva og ripa på kanoen, og vi begynner å øse for livet. Lydene påkaller indianernes oppmerksomhet, de setter lyset mot midten av båten, forstår at kanoen er i ferd med å gå under, og snur. Jakten er over.

I grålysningen starter vi på maratonpadlingen til Entre Rios, der værstasjonen ligger. Nå bor vi i kanoene, vi padler, spiser frokost ombord, padler videre mens vi fortærer lunsjen, og vil helst ikke ta en eneste unødvendig pause. Elven virker endeløs, og vi har ikke tid å miste.

De siste dagene som vi skulle slappe av på, har nå blitt en av de hardest etappene, og vi innser det. Det er bare å belage seg på å strekke dagene lengst mulig. Klokken nærmer seg 17.30 uten at vi har funnet leirplass. Plutselig får vi se to klipper som stikker opp av vannet, med en svær tømmerstokk på tvers. Her ser det ut til at vi kan spenne opp noen hengekøyer, og vi lager raskt en improvisert camp på øya.

Vi kjempet mot, elven, klokken, sult og følelsen av aldri å være tørr. Maur, bie-stikk og edderkopper og andre kryp som datt ned i kanoen fra trærne langs elvebredden hadde vi blitt vant til.

Hver muskelfiber verker, men vi må da nærme oss den guddommelige flystripen som skal frakte oss ut av jungelen. På forhånd har vi blitt advart av folk med lang erfaring fra jungelen - dra aldri ut på turer lengre enn tre uker. Alt er grønt , du er konstant våt, enten av regn, eller svette. Når du begynner å tvile på om du noen gang blir tørr igjen, er det et faresignal. Tanken har streiket oss...

Plutselig får vi se en radiomast som stikker opp fra det flate, grønne jungelteppet. Vi er i Entre Rios! Hundene varsler vår ankomst, de som jobber på værvarslingsstasjonen kommer ut og tar vel imot oss. Vi får mat, får omdirigert flyet til å komme neste dag i stedet, og legger oss fortrøstningsfulle til å sove.

Vi våkner med forventning, men er litt i tvil om våre spanskkunnskaper var gode nok. Skal tro om vi virkelig fikk forklart at vi vil ha flyet til å hente oss i dag? Plutselig hører vi flydur, og et lite Cessna 182 tar en sving over stripen og landet. Vi stuer inn tingene våre, og ser at flyet allerede er halvfullt. Men piloten vinker oss inn i flyet og fortsetter å stable rundt oss. Til slutt sitter vi med bagasje rundt, under og over oss. Lastevekten på flyet er 500 kilo, men med bagasje må vi veie minst 650 kilo. Piloten kjører til enden av rullebanen, og snur ikke flyet før propellen kutter det lange gresset der banen sluttet. Så er det full gass og på mirakuløst vis forlater vi bakken. Vi ser ned på jungelområdet og elven vi har padlet, og konstaterer at ekspedisjonen har vært vellykket. Vi har padlet 660 kilometer og overlevd alle farene i jungelen.